Med mildere vintre og tidligere vår er skogbrannsesongen alt oftere i gang allerede før bålforbudet trer i kraft. Samtidig utsetter kraftige stormer skogen og beredskapsinfrastrukturene for nye prøvelser.
Kronikk av Sara Philipson, næringspolitisk rådgiver.
Én enslig gnist i tørr skog kan være nok. Allerede før påske ble det meldt om flere gress- og lyngbranner og betydelig skogbrannfare i Sør-Norge. Brannene på Tønnølsfjellet og Sukkertoppen i februar og mars er blant de ferskeste eksemplene, og sender et signal om at brannsesongen ikke lenger er avgrenset til noen få måneder av året.
15. april markerer starten på det generelle bålforbudet i Norge. Men klimaendringer er i ferd med å forskyve sesongen: Lite snø og rekordtidlig vår har gitt knusktørre gress- og lyngområder. Disse kan lett antennes, og branner som tidligere var uvanlige før sommeren, oppstår nå allerede i mars og april.
Et europeisk klimavarsko
Utviklingen i Norge er en del av et større bilde: 2025 gikk inn i historien som det mest ødeleggende skogbrannåret i Europa noensinne, med over en million hektar skog brent i EU. Skadene på eiendom og infrastruktur koster EU rundt 2,5 milliarder euro. Denne dramatiske trenden har utløst handling: 25. mars i år la EU-kommisjonen frem sin aller første integrerte strategi for håndtering av skogbrannrisiko. Strategien tar et helhetlig grep om hele risikosyklusen, fra forebygging og beredskap til slokking og gjenoppbygging, fremfor å se skogbranner kun som et slokkeproblem. Og vi bør alle merke oss en oppsiktsvekkende formulering i Brussel-dokumentet: Aktiv og bærekraftig skogforvaltning løftes frem som selve hjørnesteinen i skogens motstandskraft mot brann.
Dette skiftet på EU-nivå gjenspeiler mye av det skogeiere og fagmiljøer har etterlyst i lang tid. Den europeiske skogeierorganisasjonen CEPF har lenge jobbet for nettopp dette. Kommisjonen har heldigvis lyttet, og strategien fremhever derfor nå aktiv og bærekraftig skogskjøtsel som en helt sentral forutsetning for skogens motstandskraft mot brann. Samtidig understrekes det at skogbrannrisiko øker lenge før gnisten tennes. Skogeiere og bønder er derfor nøkkelaktører i forebyggingen som må få sin rolle anerkjent og belønnet. Med andre ord: Løsningen på skogbrannproblematikk handler ikke bare om brannvesen og helikoptre, men om hvordan vi forvalter skogen hver dag.
Aktiv forvaltning demper klimarisikoen
Forskning viser tydelig at klimaendringer øker risikoen for naturforstyrrelser som skogbrann, stormfelling, tørke og skadedyrangrep. Den viser også at aktiv skogskjøtsel er avgjørende for å redusere sårbarheten og sikre stabile, klimatilpassede skogbestand.
En variert og aktivt skjøttet skog, med robuste treslag og et velfungerende veinett, står bedre rustet til å tåle påkjenningene. Risikoen for skogskader er økende, men aktiv forvaltning kan dempe konsekvensene og styrke skogens motstandskraft.
Hva betyr «aktiv forvaltning» i praksis når målet er å redusere brann- og stormrisiko?
For det første handler det om forebygging i skogen. Dette innebærer etablering av bestander som er mindre sårbare for ekstremvær og brann. Tiltak som ungskogpleie og tynning reduserer opphopning av tørr biomasse og bidrar til sterkere og mer robuste enkelttrær. Dette demper både brannintensitet og risikoen for stormfelling.
At EU gjennom landbruksfondet (CAP) legger opp til støtte av tiltak som tettere planting, rydding av vegetasjon, skjøtsel av undervegetasjon, etablering av branngater og vedlikehold av skogsbilveier viser en tydelig anerkjennelse av betydningen av aktiv og profesjonell skogforvaltning fra skogeierne. Kommisjonen anerkjenner med andre ord betydningen av aktiv skogforvaltning for sunne og robuste skoger.
Beredskap i praksis
Minst like viktig er det at god forvaltning styrker beredskapen når ulykken først er ute. Aktivt drevne skoger har gjerne bedre infrastruktur, som skogsbilveier og vedlikeholdte driftsveier. Disse kan være helt avgjørende for brannvesenets innsats ved skogbrann. God adkomst for brannbiler og vannvogner, branngater eller naturlige barrierer i terrenget, samt åpne arealer som hogstflater og glenner, gir mannskapene bedre mulighet til å begrense spredning. Et godt planlagt skogsbilveinett gjør også opprydding etter storm raskere, og er ofte en forutsetning for at rydding skal være mulig i det hele tatt.
Svakt utbygd infrastruktur kan derimot få store konsekvenser. Tømmer som bli liggende etter storm taper raskt verdi. Erfaringer fra Sverige etter stormen Johannes viser at manglende bæreevne og framkommelighet på skogsbilveier har forsinket oppryddingen betydelig, slik at stormfelt tømmer for milliardverdier risikerer å gå tapt som følge av råte, sopp og barkbilleangrep. NORSKOG har tidligere pekt på mangelfulle veier og bruer som en flaskehals som undergraver verdikjeden når naturhendelser rammer, særlig når raskt uttak er avgjørende.
Med andre ord: God infrastruktur og aktiv forvaltning fungerer som en forsikring i forkant, som styrker beredskapen og reduserer økonomiske tap når ekstremvær treffer.
Avveininger og nye verktøy
Skogbrannforebygging må selvfølgelig også avveies mot andre hensyn. Død ved er for eksempel viktig for biologisk mangfold, men kan i enkelte situasjoner også bidra til økt brannintensitet. Kommisjonens strategidokumenter understreker derfor behovet for å kombinere slike mål gjennom smart og stedstilpasset planlegging, fremfor at det ene hensynet utelukker det andre, og etterlyser utvikling og deling av «best practices». Parallelt har EU‑kommisjonen publisert nye retningslinjer som åpner for målrettede tiltak for å redusere brennbar biomasse også i verneområder, der dette er nødvendig og forenlig med områdenes bevaringsmål.
I Norge gir det nasjonale lovverket rom for nødvendige og kunnskapsbaserte avveininger mellom miljøhensyn og sikker, forsvarlig skogforvaltning. Skogeier kan derfor fjerne vindfall og risikotrær også i biologisk viktige områder når dette er nødvendig av hensyn til skoghygiene, for eksempel knyttet til barkbiller. Med andre ord står ikke moderat, kunnskapsbasert rydding i motsetning til naturhensyn. På sikt kan også kontrollert brenning være et aktuelt virkemiddel, både for å redusere brannfarlig materiale og stimulere foryngelse. Slike tiltak prøves nå forsiktig ut i Norge i kontrollerte former, blant annet med deltakelse fra NORSKOG.
Stormene: Den andre halvdelen av bildet
Klimarisikoen for skog handler ikke bare om brann, men også om vind og ekstremvær. Høst- og vinterstormer ser ut til å bli kraftigere i vår del av verden, samtidig som mildere vintre gir mindre tele i jorda og svakere rotfeste. Resultatet er at når ekstremværet treffer, gir det større og mer omfattende skogskader.
Et enkelt uvær kan velte enorme skogvolumer, med store økonomiske tap for både skogeiere og samfunn. I tillegg følger betydelige ringvirkninger: Vindfelt skog blir liggende, barkbiller tiltrekkes og kan formere seg raskt, før de angriper stående, frisk skog. Tørre, døde trær øker deretter brannfaren i årevis etterpå.
Stormfellinger gir ofte markedsforstyrrelser. Når store mengder tømmer må tas ut på kort tid, presses prisene ned, samtidig som industrien kan ha begrenset mottakskapasitet. For den enkelte skogeier kan konsekvensene bli doble: Først tapet ved selve skaden, deretter lavere priser på det tømmeret som faktisk lar seg berge.
Håndteringen av slike stormskader ligner på brann: Rask respons og aktiv forvaltning er nøkkelen. Erfaringen viser at beredskap mot storm handler om å tenke langsiktig, gjennom god skogskjøtsel bygger man en mer stormrobust skog. Samtidig må man ha kriseplaner for rask mobilisering når uværet inntreffer. Dette innebærer alt fra beredskapslag av hogstmaskiner til avtaler om ekstra tømmertransportkapasitet og midlertidig lagring av vindfall. Norge lanserte i 2022 en egen nasjonal nettside for stormskadehåndtering der råd, status og prioriteringer samles fortløpende. Her fremgår det blant annet hvilke områder som skal ryddes først (f.eks. vindfall av gran i store mengder, som gir størst billefare), og hvordan offentlige virkemidler kan settes inn ved behov.
Tidlig varsling – når hvert minutt teller
Både for brann og storm er tidlig varsling avgjørende. Skogbruket drar nå nytte av teknologiske fremskritt: EU styrker det europeiske skogbrannovervåkingssystemet EFFIS med hyppigere satellittbilder og AI-baserte modeller som kan forutsi risikoperioder. Et konkret eksempel på teknologi i praksis er hvordan Irland de siste årene har tatt i bruk droner i skogbrannberedskapen. Det irske skogsselskapet Coillte og National Parks and Wildlife Service har siden 2021 rykket ut til over 300 branner ved hjelp av droneovervåkning og tidlig deteksjon. Kombinasjonen av dronebilder, satellittdata og bakkesensorer gjør at brannvesenet kan oppdage og lokalisere nye branner mye raskere, noe resten av Europa nå ser til som modell. Også i Norge testes droneteknologi og kameraovervåkning i utsatte områder, og Meteorologisk institutt sender jevnlig ut varsel når skogbrannindeksen er høy. Jo tidligere en brann kan slukkes – eller en stormskade kan sikres – desto mindre blir konsekvensene.
Til syvende og sist handler dette om å ta klimaendringene på alvor i skogforvaltningen. At Brussel nå anerkjenner skogforvaltning som en del av beredskapen er både viktig og riktig. Her hjemme har NORSKOG lenge påpekt det samme: Vi må planlegge for det “uplanlagte”, og gjøre skogen mest mulig robust mot det vi vet kommer mer av.
Det finnes ingen strategidokumenter eller utvalg som kan forhindre uvær eller lynnedslag. Men denne typen arbeid kan bidra til at vi står bedre rustet. Som en stille påminnelse idet vi går inn i en ny vår: Forebygging, aktiv forvaltning og helhetlig beredskap blir stadig viktigere for skogen vår i et mer uforutsigbart klima. Vi skal både hindre at den lille gnisten blir til en katastrofe, og være forberedt når naturkreftene uunngåelig slår til.